Shine on

Den siste uken har vi hatt fri fra jobb og det har gjort godt (til tross for at jeg nå har prestert å fått influensa)! Ninamor går det bedre med heldigvis – det har til og med blitt litt nattasang de siste kveldene.

I skrivende stund er det under en måned til vi forlater Windhoek for denne gang, og setter de solbrente nesene våre sørover. Mer spesifikt til herlige Cape Town i Sør-Afrika. Og jeg gleder meg som en unge! For all del, å forlate Windhoek blir uten tvil vemodig, men det skal også bli spennende å se noe annet og få kjenne litt på den Sørafrikanske kulturen kontra den Namibiske.
I går, laurdag, var det Independece day her i Namibia. Før 1990 ble Namibia kalt ”Sydvest-Afrika”, men ble altså så sent som i 1990 selvstendige fra Sør-Afrika, som hadde okkupert landet under første verdenskrig.

Jeg og min kjære influensa hadde ikke noe valg, og måtte bare bli inne hele dagen, så jeg fikk ikke med meg så mye av det som skjedde utenfor alt av høye murvegger og piggtrå. Det vi hadde blitt fortalt på forhånd var det at det er som i Norge en del taler og show nede i byen, men også at det er mye fyll. Nasjonaldagen var ikke så ulik pay-day, i alle fall på kveldstid.

Jeg og Nina ”feiret”, da pga min rennende neste og herlige feber, dagen inne med febernedsettende, nesespray og eksamensoppgave. Vi hadde stasjonert oss i hovedhuset på NAMAS (altså i ett annet hus enn det vi bor i) hvor arbeidsrommet befinner seg, og hadde vært der siden 1400 tiden. På kveldinga sa resten av de norske studentene farvel og dro ut på byen for å feire dagen. Samtidig låste de alt av dører. Så der satt vi da, innelåst på ett arbeidsrom til langt utpå kvelden. Noe nøkkel hadde jeg ikke tenkt på å dra med meg så tidlig på dagen.”Heldigvis” hadde en av de andre studentene blitt litt dårlig og kom til vår store glede hjem igjen. Hurra for uvennlig bakterieflora!

I morgen er det tilbake på jobb og jeg gleder meg! Begynner å bli lenge siden sist nå. Når morgendagen er over har vi bare 11 dager igjen på jobb – noe som jeg syns er synd. Rart det der, at når man først begynner å lære seg tegnespråk og får kontakt med ungene, så er brått praksisen over. Vemodig blir det for oss alle å forlate både elever og ansatte på NISE. Blir nok å nyte de siste ukene sammen med kidsa.

Slik ser fotballene vi får tilsendt fra Kenya og RBK ut. Jeg syns de er rååååfine!

Happy puppy, som gleder seg til Brønnøysund og Londontur med fammen i juni!

Sneiks (som min mormor ville sagt)!