Hope

Dette innlegget sier litt om de kontrastene vi ofte møter på her i Windhoek. Vi går fra å være studenter og turister i byen, til å oppleve på nært hold hvor utrolig vond hverdagen er for mange her nede, både for voksne og barn.

Søndag kveld, altså i går, var vi ute å spiste med noen sykepleiestudenter fra Gjøvik vi har blitt kjent med. Meget koselig selvfølgelig og god mat. Her kan man også se ett eksempel på at "african time" ikke alltid nødvendigvis er bare ille - "open till late".

Dagen etterpå - jooobb! Kjempe koslig å være tilbake på NISE. Her bedriver jeg snikfotografering på høyt nivå.

Her er fotballbanen som nå er hogget opp..

...fortsatt ikke den standaren som hadde vært ønsket, men. Utrolig synd at jeg ikke har et "før" bilde her, det var mye verre.

Etter arbeidsdagen i dag ble vi tatt med på et barnehjem like ved der vi bor i West Windhoek. Barnehjemmet er privat og blir drevet av frivillige. Hjemme i Norge tør jeg påstå at man i mange tilfeller forbinder en privat bedrift eller instutisjon med høy standard i forhold til det samme drevet av staten. Det behøver absolutt ikke være tilfellet her i Namibia. Det statlige barnehjemmet vi har besøkt vil jeg si hadde mye høyere standard enn det vi så i dag. Men jeg velger å ikke si så mye om det.

Barnehjemmet har per i dag 37 barn i alder 0-18 som bor i bygget. Det er ganske sterkt å stå forran barna og bli fortalt hvorfor de er plassert der av de som arbeider på hjemmet - det blir på mange måter så mye mer ekte. Her er to eksempler;

En av jentene på sentret som nå er 10 år ble i fjor voldtatt av av sin stefar. Hun har etter det fått store deler av underlivet og også naturligvis psyken ødelagt.Vi fikk fortalt historien hennes, alt fra hendelsen til terapien og arbeidet som fulgte med henne etterpå. Vi fikk også vite at hun ikke kan gå på skole pga at hun er avhengig av bleie, da store deler av underlivet hennes ble ødelagt under voldtekten. Alt dette ble vi fortalt, forran den 10 år gamle jenta som for ikke så lenge siden hadde gått gjennom dette. Det etiske her var altså helt anderledes enn det vi lærer hjemme i Norge.

En annen av historie er om Hope. Jenta er i dag 1 år gammel og bor på hjemmet pga at moren døde av HIV få dager etter at hun ble født, 3 måneder for tidlig. Hun er svært liten til tross for alderen, da på grunn av at fødselen skjedde så pass tidlig i svangerskapet. Meget mulig har også Hope fått sykdommen fra moren. I så fall vil hun få medisiner for det så lenge hun bor på senteret.

De barna som kommer til hjemmet skal i utgangspuktet ikke være der lenge, men til de finner en annen plass til de. Vi har fått det fortalt før at det er ikke lett. Flere av barna vi møtte hadde vært der flere år.

Merker dette er vanskelig å skrive om. Vil så gjerne at alle hjemme skal vite alt om hva vi opplever. Men for å forstå må en ha sett alt det vi har sett de siste månedene. Vi har sett mye elendighet og i mine øyne er disse barna på noen måter "heldige" oppe i alt. De to eksemplene over er langt fra enestående, men de har igjen vært heldige - alternativet har jeg ikke lyst til å tenke på en gang.

Noen bilder;

Bobo som ikke er så alt for keen på å bruke bestikk. Mye bedre å spise med hendene!

Dette hadde mamma'n min likt å sett at jeg gjorde da jeg var på samme alder. Takk for maten.

Noen bilder sier mer enn tusen ord

Siljemor