Dyrene i Afrika og alt de har å gjøre

Jadda! Har vært full fres hele uken, derfor har det blitt lite blogging. Helgen har gått til jobbing og mekking av eksamensoppgave, for det er faktisk bare 1 1/2 måned til oppgaven skal være inne - skrekk og gru. Neida, vi ser ikke så mørkt på det.

Håper alle dere der hjemme har husket å stille klokken. Vi har vært veldig usikker på hvordan vi skulle gjør det her nede ang. det og har spurt omtrent alle vi har møtt på om de viste råd. Vakta her på Namas kunne fortelle oss at neste søndag skulle man stille klokken her, men han hadde null formening om hvordan vei man skulle stille den i så fall. Hør på radioen sa han, sier de at den er 1 der, da er den 1. Afrika folkens!

I skrivende stund er det 3 uker til vi sitter på bussen til Cape Town, og 1 måned til vi er hjemme i Norge igjen. Tenke seg til at tiden har gått så fort! Dette har jeg kanskje nevt før, men i så fall får dere høre om det igjen; nå har vi en uke jobbing forran oss før turen går til Etosha nationalpark og helgen etterpå Swakopmund (inn i mellom der har vi påskeferie).

Etosha håper jeg og tror blir fantastisk, skikkelig safari har jeg aldri vært med på før. Selv om jeg har store forventninger om å se bl.a elefanter bør jeg nok holde meg på avstand om det skulle skje. De to gangene jeg har vært nært elefanter før har jeg fått snabelen til vedkommende trykt opp i ansiktet. Jeg vet ikke hva elefantene prøver å formidle og vil egentlig helst ikke vite det heller. Det er sikkert komp!

Swakopmund blir også knall. Litt mindre sveving i 10 000 feets høyde denne gangen og desto mer strandliv og annen kos. Så venter det oss noen få arbeidsdager til før vi må ta farvel med NISE og Windhoek for denne gang. Det er med andre ord fult kjør de neste ukene og tiden kan brått gå veldig fort.

Etter Windhoek skal vi være i Cape Town, Sør-Afrika i hele 10 dager. Her har vi ferie og kan gjøre akkurat hva vi vil (les; ikke eksamensoppgave mekking). Jeg vurderer surfe skole og Nina har lovet at hun skal være med å se på. Hun skal nemmelig bli brun og ikke bli spist av hai.

Næmmen - se hvor moro det ble med eksamenslesing i det man åpnet vinflaska!

Skal du flytte til Namibia, men er redd for å ikke få deg venner? Ta med deg kamera, så fikser det seg lett!

Her ser dere, med en gang dyrene enser et kamera i nærheten kaster de seg mot linsa. Dette er blodig alvor!
Nemmen - her har jeg fått meg nok en god kompis! Denne gutten er en liten luring, men også en skikkelig go'gutt og går i klassen som jeg jobber i. En av de mange som det blir vanskelig å si farvel til.

Oja-oja-a-a-a! Dyrene i Afrika og alt de har å gjøre.

Klem fra Silje.

Hope

Dette innlegget sier litt om de kontrastene vi ofte møter på her i Windhoek. Vi går fra å være studenter og turister i byen, til å oppleve på nært hold hvor utrolig vond hverdagen er for mange her nede, både for voksne og barn.

Søndag kveld, altså i går, var vi ute å spiste med noen sykepleiestudenter fra Gjøvik vi har blitt kjent med. Meget koselig selvfølgelig og god mat. Her kan man også se ett eksempel på at "african time" ikke alltid nødvendigvis er bare ille - "open till late".

Dagen etterpå - jooobb! Kjempe koslig å være tilbake på NISE. Her bedriver jeg snikfotografering på høyt nivå.

Her er fotballbanen som nå er hogget opp..

...fortsatt ikke den standaren som hadde vært ønsket, men. Utrolig synd at jeg ikke har et "før" bilde her, det var mye verre.

Etter arbeidsdagen i dag ble vi tatt med på et barnehjem like ved der vi bor i West Windhoek. Barnehjemmet er privat og blir drevet av frivillige. Hjemme i Norge tør jeg påstå at man i mange tilfeller forbinder en privat bedrift eller instutisjon med høy standard i forhold til det samme drevet av staten. Det behøver absolutt ikke være tilfellet her i Namibia. Det statlige barnehjemmet vi har besøkt vil jeg si hadde mye høyere standard enn det vi så i dag. Men jeg velger å ikke si så mye om det.

Barnehjemmet har per i dag 37 barn i alder 0-18 som bor i bygget. Det er ganske sterkt å stå forran barna og bli fortalt hvorfor de er plassert der av de som arbeider på hjemmet - det blir på mange måter så mye mer ekte. Her er to eksempler;

En av jentene på sentret som nå er 10 år ble i fjor voldtatt av av sin stefar. Hun har etter det fått store deler av underlivet og også naturligvis psyken ødelagt.Vi fikk fortalt historien hennes, alt fra hendelsen til terapien og arbeidet som fulgte med henne etterpå. Vi fikk også vite at hun ikke kan gå på skole pga at hun er avhengig av bleie, da store deler av underlivet hennes ble ødelagt under voldtekten. Alt dette ble vi fortalt, forran den 10 år gamle jenta som for ikke så lenge siden hadde gått gjennom dette. Det etiske her var altså helt anderledes enn det vi lærer hjemme i Norge.

En annen av historie er om Hope. Jenta er i dag 1 år gammel og bor på hjemmet pga at moren døde av HIV få dager etter at hun ble født, 3 måneder for tidlig. Hun er svært liten til tross for alderen, da på grunn av at fødselen skjedde så pass tidlig i svangerskapet. Meget mulig har også Hope fått sykdommen fra moren. I så fall vil hun få medisiner for det så lenge hun bor på senteret.

De barna som kommer til hjemmet skal i utgangspuktet ikke være der lenge, men til de finner en annen plass til de. Vi har fått det fortalt før at det er ikke lett. Flere av barna vi møtte hadde vært der flere år.

Merker dette er vanskelig å skrive om. Vil så gjerne at alle hjemme skal vite alt om hva vi opplever. Men for å forstå må en ha sett alt det vi har sett de siste månedene. Vi har sett mye elendighet og i mine øyne er disse barna på noen måter "heldige" oppe i alt. De to eksemplene over er langt fra enestående, men de har igjen vært heldige - alternativet har jeg ikke lyst til å tenke på en gang.

Noen bilder;

Bobo som ikke er så alt for keen på å bruke bestikk. Mye bedre å spise med hendene!

Dette hadde mamma'n min likt å sett at jeg gjorde da jeg var på samme alder. Takk for maten.

Noen bilder sier mer enn tusen ord

Siljemor

Shine on

Den siste uken har vi hatt fri fra jobb og det har gjort godt (til tross for at jeg nå har prestert å fått influensa)! Ninamor går det bedre med heldigvis – det har til og med blitt litt nattasang de siste kveldene.

I skrivende stund er det under en måned til vi forlater Windhoek for denne gang, og setter de solbrente nesene våre sørover. Mer spesifikt til herlige Cape Town i Sør-Afrika. Og jeg gleder meg som en unge! For all del, å forlate Windhoek blir uten tvil vemodig, men det skal også bli spennende å se noe annet og få kjenne litt på den Sørafrikanske kulturen kontra den Namibiske.
I går, laurdag, var det Independece day her i Namibia. Før 1990 ble Namibia kalt ”Sydvest-Afrika”, men ble altså så sent som i 1990 selvstendige fra Sør-Afrika, som hadde okkupert landet under første verdenskrig.

Jeg og min kjære influensa hadde ikke noe valg, og måtte bare bli inne hele dagen, så jeg fikk ikke med meg så mye av det som skjedde utenfor alt av høye murvegger og piggtrå. Det vi hadde blitt fortalt på forhånd var det at det er som i Norge en del taler og show nede i byen, men også at det er mye fyll. Nasjonaldagen var ikke så ulik pay-day, i alle fall på kveldstid.

Jeg og Nina ”feiret”, da pga min rennende neste og herlige feber, dagen inne med febernedsettende, nesespray og eksamensoppgave. Vi hadde stasjonert oss i hovedhuset på NAMAS (altså i ett annet hus enn det vi bor i) hvor arbeidsrommet befinner seg, og hadde vært der siden 1400 tiden. På kveldinga sa resten av de norske studentene farvel og dro ut på byen for å feire dagen. Samtidig låste de alt av dører. Så der satt vi da, innelåst på ett arbeidsrom til langt utpå kvelden. Noe nøkkel hadde jeg ikke tenkt på å dra med meg så tidlig på dagen.”Heldigvis” hadde en av de andre studentene blitt litt dårlig og kom til vår store glede hjem igjen. Hurra for uvennlig bakterieflora!

I morgen er det tilbake på jobb og jeg gleder meg! Begynner å bli lenge siden sist nå. Når morgendagen er over har vi bare 11 dager igjen på jobb – noe som jeg syns er synd. Rart det der, at når man først begynner å lære seg tegnespråk og får kontakt med ungene, så er brått praksisen over. Vemodig blir det for oss alle å forlate både elever og ansatte på NISE. Blir nok å nyte de siste ukene sammen med kidsa.

Slik ser fotballene vi får tilsendt fra Kenya og RBK ut. Jeg syns de er rååååfine!

Happy puppy, som gleder seg til Brønnøysund og Londontur med fammen i juni!

Sneiks (som min mormor ville sagt)!

She's back!

Nå begynner det å bli noen dager siden sist innlegg, og det har sine grunner. Ninamor har ligget på sykehus den siste uken, noe som har vært lite moro for både hun selv og oss rundt. Men nå er hun sterkere tilbake en noen gang og sitter å gliser i sofaen over meg. Kjempe godt å ha hun hjemme igjen. Man har stort sett vært sammen 24/7 siden vi kom nedover til Namibia, og plutselig hadde vi ikke muligheten til det lenger. Så det er som sagt meget godt å ha the "Queen of Africa" hjemme igjen.

Den siste uken har det derfor ikke vært mye jobbing på meg, da jeg heller ha prioritert å få vært sammen med pasienten vår. Men de timene jeg har vært på NISE har jeg, JEG, bl.a undervist i matte. Jeg, SILJE - undervist i matte. Ja, jeg tror det ikke selv en gang. Nå kan det jo være at jeg har gjort mer ugang enn noe annet, men jeg har i alle fall prøvd!

Ellers har vi egnetlig fri den kommende uken, men jeg har store planer om å få jobbet inn noen av dagene jeg har vært borte til nå. I tillegg er fotballbanen blitt hakket opp, så det blir moro med trening på onsdag. Har daglig kontakt med Alive'n'Kickin' i Kenya - har i dag bestemt hvordan ballene skal se ut slik at produksjonen kan starte. Tenke seg til, nå er vi i gang!

Til slutt vil jeg gjerne få gratulert mitt kjære søskenbarn, Marthe og min kjære tante Brit med overstått bursdag! Håper dere begge fikk en strålende dag : )

Har fått en del spørsmål om når jeg kan ventes hjem til Brønnøysund igjen. Svaret er 15. mai! Da er det bare å låse seg inne, for jeg skal øvelseskjøre!! Og spille radiobingo.

Snakes.

Bilder fra Sossusvlei.

"Sterke" damer forran vår kjære safaribil til 12 personer. Litt plass for oss 4 med andre ord!

Campingliv!

På vei inn i Sossusvlei.

På toppen helt til venstre i bildet skulle vi!

Vi kom oss opp, alle mann!

Lykkelig over å endelig være oppe!


Nydelig utsikt

Nøgd gjeng!


Litt sand i skoene, og ikke så hvite sokker.

Herlig avslapping på campen.

Mamma på tur i Afrika! Det ser i alle fall sånn ut.

Afrika på sitt peneste.

Sossusvlei!

Nå er vi tilbake etter en hyggelig helg i Sossusvlei! Vi har vært på campingtur, besteget en høy(!) sanddyne og vært på bushwalk og sett på verdens største sanddyne som strekker seg hele 324 meter over bakken. I tillegg har jeg sett den mest nydelige stjernehimmelen i manns minne, forelsket meg helt i Afrika og lovet meg selv at hit skal jeg tilbake. Til Sossusvlei.

Dag 1 gikk til å komme seg til campen, som viste seg å være fantastisk fin. Badebasseng var det (med en smuleskittent vann, men vi er ikke så pene på det), toalett og dusj, og grille muligheter. Det kuleste med campen må ha vært toalettet som var bygd som en festning, men uten tak! Så måtte du på do når det regnet, så ble du våt.

Dag 2 måtte vi opp halv 5, vi skulle være inne i parken (Sossusvlei) ved soloppgang. Jeg, som ikke hadde vært like tøff som Camilla og Nina (de som under åpen himmel) hadde sovet i telt, og fikk meg litt av en start på morningen når jeg kom ut og så den mest fantastiske stjernehimmelen jeg noen gang hadde sett. Og det skal nevnes at jeg selv syns jeg har sett mange slike i Brønnøysund. Men denne kan ikke beskrives med ord! Vi måtte få unna morgen stellet rimelig kjapt, og da var jeg jammen glad for at toalettet manglet tak! Herligeste morgen stellet i hele mitt liv.

Når vi hadde kommet oss inn i parken bar det rett opp på sanddyne nummer 1 . Utstyrt med null frokost og 1 ½ liter vann hver tok vi utfordringen og begynte ferden opp mot toppen, som var ca. 100 meter over bakken. Det høres kanskje ikke så tungt ut, men når man går i sanddyner sies det at for hvert steg framover du tar, siger du tre tilbake. Men vi kom oss opp alle mann, og det var så absolutt verdt det. Utsikten var fantastisk! Det så nesten ut som om vi var på månen. Turen ned gikk rimelig raskt, kan ha noe med at vi viste at guiden var i gang med å mekke frokost..

Tur 2 for dagen var bushwalk ut til verdens største sanddyne. I steikende sol dro vi nok en gang ut på tur, denne gangen med guiden, som fortalte oss alt som var å vite om området rundt. Det som var litt ekstra spesielt med denne turen, var at jeg skulle få oppleve å vasse i vann, i ørkenen! Siden vi ankom Namibia har det regnet omtrent hver dag, og da mener jeg ikke sånn pingle regn som vi opplever i Norge. Når det regner her, så regner det kraftig. Dette har ført til at i det nordlige Namibia er det for tiden store oversvømmelser og mye ødeleggelser. Dette har vi sett lite til i Windhoek, og hadde ikke regnet med å se det noe sør i landet heller. Men bare på turen inn til Sossusvlei måtte vi ta flere omveier på grunn av overflømte veier. Dette var også tilfellet inne i parken, og på gåturen tilbake til bilen måtte vi over hele 5 elver som hadde banet seg vei løpet av få minutter. Utrolig spesiell opplevelse.

Tilbake på campen kastet de fleste seg i bassenget, mens andre av oss valgte å dusje under åpen himmel. Jeg kunne lett ha bodd på det toalettet. Vi fikk oss en super tur, og det var utrolig herlig å se noe annet enn storbyen. Jeg følte nå enda mer at jeg hadde sett ”det ekte Afrika”.

Vel tilbake i Windhoek forbereder vi oss nå på en ny uke. Fult opp med ting også denne uken. Mandag; jobb og institusjon med sosialarbeider. Tirsdag; jobb, tegnspråkkurs (ja, endelig har vi fått det), instutisjon med sosialarbeider, date(!) – dvs. middag og kino med Nina, Tone og Camilla. Onsdag; jobb og fotballtrening. Torsdag; Jobb og tegnespråkkurs. Så har vi faktisk fri en hel uke framover! Har tenkt oss tilbake til Swakopmund. Blir nok ikke noen ekstremsport på meg denne gangen, men heller mye avslapping og forhåpentligvis også masse sol!

Pjusk og tufs, men med refleksvest!

Fortsatt ikke i noen fin form, og jeg har denne uka så langt vært hele 0 dager på jobb. Ikke bra i det hele tatt og jeg forbanner (det jeg tror er grunnen) JFK's nydelige brownies is. Her skulle mamma'n min vært med prøveglasset sitt! Hvor er mattilsynet når man trenger dem?

Nå har vi i tillegg til å fikset fotballer (de går forhåpentligvis snart i produsjon i Kenya) fikset vester. Da type refleksvester fra Vesta! Disse fikk vi av NAMAS. Den summen som vi nå har klart å samlet inn av penger vurderer vi nå å bruke på fotballmål, kjegler og eventuelt til å hakke opp en overgrodd fotballbane som befinner seg på skolens område.

I kveld blir det middag med Kristine, som drar hjem til Norge igjen over helgen.

Håper på bedre form og jobb i morgen! Sitat Nina Alexandra, som også har ligget syk hele uka; "Jeg gleder meg til i morgen, da er det helg"!

Slenger med noen bilder fra søndagen;

Klem fra (nesten) selvlysende-Silje.

Grisbjörn!

I morgen er det skarve 57 dager igjen av oppholdet vårt her i Windhoek. Tenke seg til, nå har vi vært her i over 7 uker. Selv om disse ukene skal sies å ha gått fort, så føles det ut som om det er en evighet siden jeg hadde beina mine på norsk jord sist.

De siste 7 ukene har det vært noen tunge dager inn i mellom, men også mye latter og glede. Og bare for å ha det understreket, jeg er veldig glad for at jeg har fått praksisperioden min i Namibia. Hadde noen for ett par år siden sagt at jeg skulle få denne muligheten, ville jeg nok ikke trodd så mye på det. Det ville vel heller kanskje ikke vært sånn at jeg ville dratt. Men tenke seg til, her sitter jeg da.

De neste 7 ukene har vi mye moro å se fram til, og tiden vil nok gå raskt har jeg trua på. Spennende å se hvor mye vi får tid til å utrette på skolen. Og hva vi har krefter til.

Før jeg dro skrev jeg en liste over ting jeg trodde jeg ville savne, den så slik ut;

10 ting jeg (da trodde) ville savne mest;

1. Venner og familie.
2. Leverpostei.
3. Senga mi (med dyne)!
4. Å kunne sove(ligge) leeenge om man vil.
5. Å kunne vifte vilt og uhemmet med ipoden min.
6. Tirsdagskveld med jentene.
7. Tom & Jerry kjeks.
8. Havet.
9. Gitaren min (jeg pakka ikke blokkfløyta, pappa).
10. Snø!

Venner og familie; savner jeg selfølgelig masse, og jeg ser veldig fram til å se alle sammen igjen når jeg kommer hjem igjen.
Leverpostein; kan jeg vel egentlig klare meg uten har jeg funnet ut (selv om jeg fortsatt har en reserveboks stående i tilfelle suget skulle bli for ille). Har forresten nok en gang fått dilla på hvitløkssmør til mine samboeres store fortvilelse.
Senga mi; nok en ting jeg kan klare meg uten, tenke seg til. Dyne har jeg her nede faktisk! Og godt er det, hender det er litt kjølig om kvelden.
Å kunne sove lenge om jeg vil; dette er ikke mulig da det er forferdelig lytt her. Litt savn, kanskje.
Å kunne vifte vilt og uhemmet med ipoden; Her er det så mye å få med seg når man er på farten at det er like greit. Og man går jo aldri noen plass alene, så da kan man lage musikk sammen.
Tirsdagskvelden med jentene; Savner vennene mine, som sagt.
Tom & Jerry kjeks; Joda, igjen, savn. Men det er fint å ha Oreo kjeks her da, og en Nina å dele med.
Havet; har vi heller ikke i Lillehammer, så jeg er vel litt herdet. Men å komme til Swakopmund var kjempe godt!
Gitaren min; Ja, det er noe jeg savner. Eller piano. Men jeg har fått for vane å spille luft-trommer, for å jage bort savnet.
Snø; Litt, men egentlig ikke så veldig til savn. Har regnet så mye siden vi kom at nå er jeg tilbake til å ønske meg bare sol.

Altså, jeg savner ikke like mye som jeg hadde trodd jeg skulle gjøre. Dette har nok igjen mye med at vi ser hver dag hvor lite mange av de som vi omgås med har. Foruten mine venner og min familie, vil jeg si at ingen av de tingene som er nevnt er viktige for at jeg skal ha et godt liv. Å komme tilbake til Norge gleder jeg meg til, men begynner å kjenne på at det kanskje kan bli litt vanskelig også. Det blir litt av en overgang, noe jeg i grunn har vært forberedt på siden dag 1. Og det er jo en del av hele opplevelsen det også. Jeg har nå 57 dager å forberede meg på, som sagt. Eller 56 i følge Ninamor! : )

Bare for å illustrere, mye moro!

Heftige nattaklemmer fra Silje.

Nok en ubeskrivelig fin start på uka takket være RBK!

Nok en gang fikk jeg en utrolig god start på uken grunnet Rosenborg BK. Vi har gjort en avtale med de om å kontakte Alive and Kickin’ i Kenya som skal produsere og sende fotballer til oss som vi skal bruke i det forebyggende arbeidet vårt på skolen. I dag ble jeg fortalt at RBK har satt av en stor sum til oss som skal dekke disse utgiftene. Tenke seg til, det er bare helt, helt fantastisk. Og det viser at engasjement lønner seg! Og at det er verdt det. Som jeg har nevnt før er jeg forferdelig sliten om dagen, og da hjelper ekstra mye at folk vil støtte vårt arbeid her i Namibia, og har troen på det vi gjør!

Dere som bor i midt-Norge har sikkert lagt merke til RBK brødet og matboksene som selges i Rema 1000 butikkene. Jeg vil gjerne oppfordre alle dere som har mulighet til å kjøpe det, til å nettopp gjøre det. Hvorfor? Hør på dette;

Rosenborg House i Kenya.

”Ideen til å bygge et Rosenborg House i et av slumområdene i Nairobi, ble unnfanget høsten 2006 da noen fra RBK og Sør-Trøndelag Røde Kors var på besøk til den lokale Røde Kors-foreningen i Karenlangata-distriktet. Arbeidsoppgavene til denne foreningen er knyttet opp mot mennesker som bor under svært dårlige kår. Både Kiberiaslummen med over en million mennesker og slummen i Dagoretti, er bosettinger hvor de aktivt går inn med hjelpearbeid og opplysningsarbeid i forhold til helseforhold. Her er opplysningsarbeidet om HIV/Aids et svært viktig fokusområde. Dette gjøres ved regelmessige skolebesøk og aktiviteter på fritiden.

Flerbrukshus
Rosenborg House ligger tett opp til slummen i Dagoretti, og vil være et svært viktig samlingssted for barn og unge fra dette området. Huset vil romme en stor sal med scene hvor de kan drive med ulike aktiviteter, samt en forretning hvor det er mulig å kjøpe diverse artikler som Røde Kors distribuerer. I tillegg vil det bygges egne dusjavdelinger for jenter og gutter. Dette vil gi et sterkt forbedret helse- og miljømessig tilbud til barn og unge som tilhører dette distriktet.

- Rosenborg House vil gi Røde Kors mye bedre betingelser i arbeidet sitt. De bruker blant annet drama og dans i sitt opplysningsarbeid rundt HIV/Aids, og da vil huset komme til god nytte. De hygieniske forholdene vil også bli mye bedre med dusjavdelingene på plass. Det finnes det lite av fra før, sier seniorrådgiver i Rosenborg, Per Winsnes.

Fakta
RBK-brødet er inntekstkilden til prosjektet i Kenya. To kroner fra hver solgte brød og tre kroner fra hver solgte matboks går til prosjektet. 75 prosent av overskuddet går til humanitært arbeid blant Afrikas fattigste, mens 25 prosent går til klubber i Midt-Norge som driver et godt utviklingsarbeid blant unge spillere. Rosenborg Ballklub mottar ikke en krone av inntektene. RBK-brødet – og matboksen – er å få kjøpt i REMA 1000-butikkene i Midt-Norge. ”
Info tatt fra http://www.rbk.no/incoming/article117674.ece Publisert: 11.09.2008

Ved hjelp av pengene RBK har fått inn så langt står huset i Nairobi snart ferdig, og åpningen finner sted nå i begynnelsen av mars.

Videre jobber RBK nå med planer om en næringsparkutbygging hvor både utdanning, industriutvikling og bearbeidning av produkter står senralt. På denne måten kan de være med på å bekjempe fattigdom gjennom konkret hjelp hvor de på sikt kan skaffe seg et yrke som kan gi dem både verdighet og hjelp til et bedre liv.

RBK skriver på sine nettsider ”Det er et sterkt ønske fra klubbens side om å kunne bidra slik at mennesker kan settes i stand til å skaffe seg et yrke som igjen gir dem evne og mulighet til å etablere seg – da gir vi hjelp til selvhjelp, noe som er en viktig arbeidsform og virkemiddel for fattigdomsbekjempelse i den 3.verden. ”

Jeg vil med dette igjen oppfordre alle som har mulighet til å støtte RBK i det viktige arbeidet de gjør i Kenya. Dette arbeidet er livsviktig for mange slummen i Dagoretti, og RBK har på kort tid klart å utrette utrolig mye. De har vært helt fantastiske mot oss og vi er de evige takknemlige. Jeg viste selv veldig lite om Rosenborgs humanitære arbeid før jeg personlig kom i kontakt med klubben, og må si det at Rosenborg fotballklubb har virkelig satt seg i respekt hos meg også utenfor fotballbanen.

Igjen, tusen hjertlig takk til Roseborg ballklubb!

Søndag!

Så var det søndag igjen da, og uken skal sies å ha gått veldig fort. Har vært høyt tempo og mange inntrykk noen dager, mens andre har bare inneholdt ”slækking” på NAMAS.
Vi har hatt våre første besøk sammen med sosialarbeideren Evelyn. På mandag var vi på ett barnehjem sentralt i Windhoek, på tirsdag på et fritidssenter for funksjonshemmede. Begge besøkene syns jeg var veldig sterke opplevelser, og en lærer så mye om hvordan sosialt arbeid blir utarbeid her i Namibia.

Ellers så går praksisen bra, og læringskontrakten er herved sendt til HIL og skal overleveres til rektoren på NISE til uka. Har satt meg mål jeg mener er realistiske og interessante. Resten av praksisperioden skal jeg jobbe mot å nå de. Har faktisk bare 20 arbeidsdager igjen, helt rart å tenke på at de siste 7 ukene har gått så raskt.

I dag, søndag, har vi vært på skolen for å feire Camillas bursdag. Vi hadde kjøpt med druer, kjeks og godterier. Denne helgen er det igjen ”payday” og da blir de flest av de 99 elevene som bor på hostellet på skolen hentet av foreldrene sine. Likevel var det rundt 25 elever her denne helgen, og sammen koste vi oss med volleyball, fotball og sol store deler av ettermiddagen.

Nina Alexandra har også fått bursdagen sin feiret denne uka, og til tross for at hun har vært litt pjusk er hun nå (forhåpentligvis) straks tilbake i kjempe form!!

Den kommende uka blir det også et nokså hektisk tempo. Mandag og tirsdag blir det nye besøk til institusjoner med Evelyn. Onsdag er det fotballtrening og avskjedsmiddag for Kristine. Og fredag-søndag står Sossusvlei for turen, hvor verdens største sanddyne ligger. Den skal ta omtrent 3 timer å bestige, og det har jeg store planer om å gjennomføre. Jeg (!) Spennende blir det, og landskapet skal visstnok være helt fantastisk. Ser veldig fram til den turen. Til tross for at vi skal på camping, og jeg er livredd for slanger. Hurra!

Og nå blir det tur til Cape Town på oss før vi drar hjem til Noreg! 19 april hopper vi på bussen og skal være framme i Cape dagen etter. Spennende blir det! Og for de som lurer er jeg hjemme i Norge igjen 29 april!

Noen bilder fra dagen i dag

Skoene til en av gutta på hostellet. Svir litt å tenke på hvor mange par jeg har stående i gangen hjemme på Lunde.

Nattaklem fra Silje.