Sliiten.

Hei igjen!
Nett er ikke bare bare å komme seg på her på Namas, derfor sen oppdatering. Har ikke sett noen mus siden sist, en skillpadde har der i mot har bosatt seg i hagen her på Namas.
Tenkte at det sikkert ikke er alle som er like gira på å lese om ALT vi bedriver her nede, tenkte derfor å dele opp de kommende innleggende i ”temaer” eller ”grupper”. Type ”praksis”, ”fritid” etc.

Bosted:
Bo situasjonen har kommet i orden nå, og vi har kommet fram til at Tone og Camilla skal bo på et gjestehus litt borti veien, mens Nina og jeg blir her på Namas i alle fall en stund fram over. Saa derfor kommer adresse til deg snart, mamma. MEN blir ogsaa veldig glad for mail!!

Praksis:
De forste dagene; Til nå har vi hatt to dager med jobbings på skolen.Hovedoppgaven vår de 3 første ukene blir å observere i forskjellige klasser, forså å velge oss en klasse eller en enkelt elev vi skal følge ekstra opp under resten av oppholdet. Akkurat nå tror jeg det blir en enkelt elev forran en enkelt klasse, men etter disse tre ukene kan det selfølgelig være at jeg ombestemmer meg. Ungene er herlige og de fleste lærerne er samarbeidsvillige og ivrige på å få oss med i undervisningen.
I dag hadde vi gym i 2 ½ timer, med løping, høyde og lengde. Fun, fun, fun!! Gymmen de har her er foregår ute og hver enkelt må stille med eget gymtøy. Har i dag bare observert ett par joggesko, mye slippers og en del skolesko, dvs. tunge pensko. Vi følte oss litt dumme der vi trappet opp i dyre, relativt nye joggesko, adidas shortser og t-skjorter. For de fleste ungene forsvant ’skoene’ rimlig fort og 60 meteren foregikk med bare føtter på grus og brennhesle. Vannflasker er tydelig fremmedord. Både jeg og Camilla kjente ganske tilig under gymmen at her ville vi veldig gjerne engasjere oss litt mer, og forhåpentligvis lar dette seg gjøre også. Ser iaf ikke helt bort i fra det da det stort sett var vi og tre andre lærere som faktisk møtte opp i gymtøy. Resten i kjoler og pene langbukser. I tre uker nå er de første timene på tirsdag og torsdag gym. Det betyr at vi kan skippe penklærne og stille opp i shorts! Herlig. Under gymmen i dag ble et knippe elever valgt til å delta i en idrettskonkurranse som finner sted på torsdag. Her vil de konkurrere mot andre barneskoler i Windhoek. Og vi er så heldige at vi får være med å hjelpe til med disse elevene på torsdag! Gleder meg masse, og dette til tross for at vi må reise fra leiligheten 0630. Og DA gleder jeg meg. Selve jobbingen blir da fra 0700-1500.En lang dag med andre ord, men for en dag.
Møtte i dag en elev jeg godt kunne tenke meg å følge opp. En helt fantastisk skjønn jente på sikkert 5-6 år. Den stakkars lille jenta er ny på skolen og kan ikke et ord tegnespråk. Ergo, det er helt umulig for henne å kommunisere med de andre elevene. Virker som hun har noe form for språk og litt hørsel. Under de første øvelsene satt hun ved sidelinja og så på, og lærerne gjorde lite innsats for å motivere henne til å delta. Da 60 meteren satte i gang for de minste jente, løp hun noen få meter før hun sakte turslet ut av løypa og satte seg ett stykke unna. Ingen andre så ut til å gidde å gjøre en innsats for å få henne med, så da bestemte jeg meg for å gjøre det selv. Etter litt stille ”bonding” fikk jeg henne med tilbake til gruppen, og fikk henne så med til neste post. På de neste postene deltok hun og begynte så smått å leke litt med andre barna. Tenker å følge litt med henne de kommende dagene for å se hvordan situasjonen utvikler seg. Føler litt at vi er på samme nivå, vi kan veldig lite tegnespråk begge to, men nettopp derfor hadde det kanskje vært en elev jeg føler jeg kunne hjulpet en del framover, i stede for å bare føler at jeg kludrer det til. Men som sagt, jeg får se.

Ellers litt info om skolen;
Ungene har skoleuniform de må betale for selv, og man bryter skolens regler om man møter opp i annet enn korrekt klede. Denne reglen kan være vanskelig å oppfylle for noen av studentene, da flere av de bor i slumområder og/eller er foreldreløse.
Flere av elevene i 4klasse går over 8 kilometer en vei hver dag til skolen.
Elevene er oppdelt i klasser ut i fra hvor mye tegnspråk de kan og hvordan de ellers presterer på skolen. I 4 klasse finner man elever i alderen 12-18 år. Dette har noe med at elevene ofte begynner i forskjellige aldre på skolen. I tillegg er det et fåtall av foreldrene som kan tegnspråk og refererer i følge lærerne ofte til sitt døve barn som en ting; Ja, jeg har tre barn, og ”det der” da. Dette fører til mangelfull kommunikasjon mellom foreldre og barn, og grensesetting er det få som er kjent med. Dette forer igjen til tilig debuttalder paa flere fronter.

Fritid;
Ellers har vi hatt en utrolig ubehagelig opplevelse med en taxisjåfør. Vi har forberedt oss på at vi som er hvite ville oppleve å bli forskjellsbehandlet her nede. Vi kom ut av et kjøpesenter med masse mat og fikk, som vanlig, straks tilbud om drosje. Vi tok det første tilbudet og da vi kom til drosjen så vi at det satt to damer i taxien fra før av. Det er ikke uvanlig at man tar taxi sammen med andre her, så det i seg selv var ingen stor greie. Men vi var 4 jenter, altså vi ble 6 passasjerer. Før vi fikk protestert hadde sjåføren låst inne matposene våre i baggasjerommet og var godt i gang med å kaste ut de to svarte damene som allerede satt i taxien. Altså, de svarte ble diskriminert av en svart sjåfør, mens vi ble satt ”forran” i denne situasjonen. Vi fortsatte å protestere og det var tydelig at damene ikke syns dette var noe stas. Vi ga klar beskjed om at vi ikke var intresserte i å sitte på i denne taxien, men da begynte han bare å kjøre sakte framover. Siden vi hadde masse stash i bagasjerommet så vi oss nødt til å kaste oss inn, selv om vi ikke akkurat var lysten på å ha noe mer med denne personen å gjøre. Vi følte oss helt forferdelig hele gjengen, selv om dette i utgangspunktet ikke var vår feil. Sjåførene her vet at de kan presse mer penger ut av oss hvite, men likevel.

Allerede nå føler vi oss tappet for krefter og vi er veldig, veldig slitne. Blir derfor å holde oss i Windhoek i alle fall tre helger til. Torsdag denne uken skal det festes her på Namas, sammen med femten sykepleierstudenter fra høyskolen i Gjøvik og høyskolen i Sør-Trønderlag, pluss ett knippe andre herlige mennesker. Se for deg MEG etter en laaang dag paa idrettskonkurransen for SAA aa ta seg en snurr. Tvilsomt. Snurr er moro det, men jeg er litt for glad i aa sove.

Ellers har vi det fortsatt bra, men vi er som sagt veldig, veldig slitne. Vi bor i ett veldig lytt hus med 10 andre jenter, så det er ikke alltid like lett å finne roen. Man venner seg nok til det og kreftene blir nok å finne tilbake til de slitne kroppene våre etter hvert. Vi lever i troen!!

Beklager for ett litt ufullstedig og kanskje ogsaa ett litt uforstaaelig innlegg med en del skriveleifer og ufullstendige setninger. Men jeg er forferdelig sliten og bare MAA sove. Aa sitte aa skrive om hvordan vi opplever ting her er vanskelig, for uansett hvordan jeg ordlegger meg klarer jeg ikke aa utrykke meg slik jeg vil og onsker. Dere faar komme nedover hit i stedet!!

Vil gjerne avslutte med aa si tusen takk for alle kommentarer, jeg blir saa glad for aa hore(hurra, hurra for mangel paa bokstaver paa dette tastaturet) fra dere hjemme i Norge. Takk, takk, takk!! Setter veeeldig pris paa det.

Stor klem fra Silje i Namibia.