Endelig har vi kommet fram til Windhoek, Namibia! Og vi koser oss! Har noen fridager nå før praksisen begynner på mandag, noe som egentlig er ganske så greit. Vi er slitne alle sammen og varmen tar litt tid å bli vant med. Men det er ikke slik at jeg lengter tilbake til snø og isglatte veier. Ikke enda.
Allerede nå begynner vi å lære at ikke alt er som i Norge. Det er ikke slik at taxisjåføren automatisk vet hvor gaten vi bor i befinner seg. Windhoek West vet de hvor er, men ikke gaten, noe som ikke hjelper når området Windhoek West er ganske så stort. Og når vi heller ikke aner hvor gjestehuset/gaten ligger henn i mylderet av ”strasser” (for det slutter omtrent alle gatenavnene med, meget mulig det betyr gate), så kan det fort bli en lang taxitur. Skal nevnes at dette er første dagen, det kommer seg nok! Håper vi.
Også prisene er noe helt annet enn i Norge. I går betalte vi omtrent 800-900 kroner for middag og mye drikke til 9 personer. Så dette kan man leve med.
Dagens desidert største opptur MÅ ha vært da vi oppdaget wasa knekkebrød i en hylle i matbutikken. Men ekstra fiber og alt. Bursdag og julaften på en gang. Og Maria; mountain dew – æææhh! Ellers har de omtrent alt annet enn kunne drømme om, uten leverpostei da. Har enda noen bokser igjen, skal ikke begynne å syte enda ; )
Gjestehuset vi bor på er koselig, med mange andre studenter og en bakhage man kan grille og sole seg i. Vi skal bære være her max 2 uker, da kontaktlæreren vår i Norge ikke har booket det lengre. Derfor kjære mamma ser jeg ingen grunn til å legge ut adresse her. Men det kommer når jeg vet hvor vi skal bo senere. Og pappa, nå ser jeg for meg at du får en puls på noe som er høyere enn det som er bra for noen som helst. Nei, vi vet ikke hvor vi skal bo enda etter de to ukene, men det har kontaktlæreren vår i Lillehammer lovet oss å fikse for oss. Skal si i fra så snart vi vet noe mer om det.
I morgen skal få forelesning fra en lærer ved University og Namibia. Vedkommende (delte meninger her om personen er mann eller kvinne) skal fortelle oss om ”sosial work in Namibia” – spennende blir det (og litt digg, rommet har air condition).
Vi har til nå sett veldig lite av Windhoek, men det er en svært ren og pen by. Med masse folk og personer som kjører grisefort! Den grønne ”gå mannen” i lyskryssene lyser helt serriøst i 2 sekunder før den bytter om til den røde blinkende mannen. Her er det om å gjøre å være rask! Og å handle i matbutikken var noe av det mest stressende jeg noen gang har vært med på. Det var folk over alt! Og det var ingen som tok hensyn til at en stod litt i veien. Her var det straka vegen rett frem med store handlevogner. Klarer ikke helt å se for meg slike tilstander på Mega’n i Brønnøysund. Kassadamene kunne fort minnet om visse ansatte på Mega også, her nevner jeg ikke navn, men de smilte i alle fall ikke. Både lyskryss og ville tilstander på matbutikk er uansett noe jeg tror vi kommer til å venne oss fort til. Vi er i alle fall flinke til å se det komiske i slike situasjoner, mener jeg! : )
Ang. personer som kjører grisefort. Vi ble hentet på flyplassen og kjørt inn til byen. I 150 km/t. Sjåføren spurte om han kunne ta i litt, og kjøre i 200 km/t. Bilen som vi skulle følge etter var ute av syne. Galskap. På veien inn til Windhoek kjørte vi også forbi en jeep som var stoppet av politiet, med omtrent 15 barn presset inn i det lille bagasjerommet. Da vi spurte sjåføren om det var lov fikk vi svaret; sometimes. Altså, her gjør man litt som man vil. Vi spurte litt på tull om det var mye dyr i området da vi kjørte gjennom ørkenen. Og jada, det kunne godt komme et neshorn springende over veien. Ingenting i veien for det sa han og speedet opp til 160 km/t.
Som sagt, vi koser oss og har det bare godt! Jeg er veldig, veldig spent på hvordan det blir å begynne å jobbe og gleder meg maaasse til det. Selv om man er slitne blir man litt rastløse av å ikke ha noe fast på programmet. Har enda ikke tatt ett bilde (fy,fy), men det kommer etter hvert!
Håper alle sammen koser seg med storm og snø hjemme, skal sende litt sol oppover så snart vi blir lei her. Nå står mat, frustrerte fruen og ”marrara” på programmet for resten av kvelden.
Stor klem fra Siljemor.