Endring i planene

Da var den siste praksisdagen unnagjort. Må innrømme at jeg inn i mellom selve praksisen har gledet meg veldig til å bli ferdig, men når den siste dagen kom var jeg ikke spesielt gira på det lengere. Det ble litt grining for å si det slik. Jeg og Nina jobbet inn mandag, tirsdag og onsdag - hvor bl.a tirsdagen gikk til å pompe opp de fine fotballene og fordele de på klassene og fotballaget. I tillegg har vi kjøpt inn mat til hostellet og vært med på den siste fotballtreningen vi får opplevd før vi drar hjem. For folkens, Silje og Nina kommer hjem til Norge allerede neste onsdag! Ja, det er faktisk sant. Ninamor er enda pjusk og da er det best å komme seg hjem til familie og leger som "ikke behandler henne som en ting". Jeg har bestemt meg for å bli med, og det betyr at det ikke blir noe Cape Town på oss denne gangen. MEN Cape Town er mest sannsynlig der senere også, og nå får jeg bedre tid til å mekke eksamensoppgave! Per nå er jeg enda mer glad for at jeg skal være med - for nesa renner fortsatt og halsen er vond. Og når en pakke "Fire røde frukter"te koster 74,90N$ da vil jeg heller hjem til Kiwi Smestadmoen.

Slenger med noen bilder fra fordeling av fotballene og vår siste fotballtrening med jente;

Her er jeg sammen med mine kjære kids i 7 klasse;

Dette er Sizimbo, en av de herlige kidsa i klassen min. På den siste jobbedagen min fikk jeg avskjedsbrev - delvis på norsk! Jenta har spurt om jeg kunne lære henne en del norske ord gjennom hele oppholdet - og dette har da blitt til et nydelig brev. Rart jeg grein?Fotballtrening!
Måltavle!I det vi skulle dra siste dagen kunne jeg ikke finne sekken min; fordi Jafed hadde passet på den for meg! Gromgutten!Ett av de siste bildene fra skolen; Sizimbo, Jafed og tre barn jeg selfølgelig ikke husker navnene på. Herlige er de uansett - selv om det kan se ut som noen er veldig glade for at jeg skal dra.Jeg og Nina med jentelaget i fotball, NISEKlem fra Siljemor - som kommer hjem på onsdag!

I tillegg vil jeg..

... Gratulere min kjære pappa med overstått bursdag 1. april. Ser fram til å feire med hele familien når jeg kommer hjem i midten av mai. Bildet er tatt 2. juledag 2008 under en konsert bandet hans spilte på Kred i Brønnøysund. Utrolig tøff konsert - kjempe flinke var de! Håper på flere slike musikkopplevelser.

Nå har vi møtt flere av dyrene i Afrika!

I dag har vi vært på safari like utenfor Windhoek og kost oss gromt. Mange dyr har vi sett "ute i det fri". Litt kjipt at selv om vi ropte på elg flere ganger så vi lite av det. Slenger med noen bilder av dagens herligheter. OG..

..mine kjære barn har ankommet Namibia og NAMAS; endelig er fotballene fra Alive'n'kickin' her - og de er utrolig fine (og maaange). Fram til nå har jeg kommer fram til minst 60 baller! Helt vilt og jeg er utrolig glad for at Rosenborg BK har vært svært behjelpelig med arbeidet vårt her nede. Tusen takk nok en gang til RBK.

Er trøtt og tett i nesa(!) så jeg skal snart klatre inn i myggnettet mitt - God natt til alle dere der hjemme - jeg begynner å glede meg til å komme hjem igjen.

Mer snikfoto fra klasserommet

I Okapoka på Game drive!

Denne pene skapningen var 2 meter fra meg. Litt for nært for min del!

En av fotografene i vill akt på bakerste benk - jeg kjenner henne ikke.

2 jenter som er fornøyde etter Game drive - og spente på å se på at løvene blir matet!

Lite blid løve. 2 uker i løpet av 1 ett år er hann løven gira på å mekke barn. Da lar han damene spise først, noe som var tilfelle her. Resten av de 50 ukene får de stakkars damene bare rester, så i da koste hun seg nok.

Nydelig vær på vei tilbake til byen

En av pakkene fra Kenya - smellfulle av fotballer!

Er de ikke fiiiine?
Nattaklem fra Silje

Dyrene i Afrika og alt de har å gjøre

Jadda! Har vært full fres hele uken, derfor har det blitt lite blogging. Helgen har gått til jobbing og mekking av eksamensoppgave, for det er faktisk bare 1 1/2 måned til oppgaven skal være inne - skrekk og gru. Neida, vi ser ikke så mørkt på det.

Håper alle dere der hjemme har husket å stille klokken. Vi har vært veldig usikker på hvordan vi skulle gjør det her nede ang. det og har spurt omtrent alle vi har møtt på om de viste råd. Vakta her på Namas kunne fortelle oss at neste søndag skulle man stille klokken her, men han hadde null formening om hvordan vei man skulle stille den i så fall. Hør på radioen sa han, sier de at den er 1 der, da er den 1. Afrika folkens!

I skrivende stund er det 3 uker til vi sitter på bussen til Cape Town, og 1 måned til vi er hjemme i Norge igjen. Tenke seg til at tiden har gått så fort! Dette har jeg kanskje nevt før, men i så fall får dere høre om det igjen; nå har vi en uke jobbing forran oss før turen går til Etosha nationalpark og helgen etterpå Swakopmund (inn i mellom der har vi påskeferie).

Etosha håper jeg og tror blir fantastisk, skikkelig safari har jeg aldri vært med på før. Selv om jeg har store forventninger om å se bl.a elefanter bør jeg nok holde meg på avstand om det skulle skje. De to gangene jeg har vært nært elefanter før har jeg fått snabelen til vedkommende trykt opp i ansiktet. Jeg vet ikke hva elefantene prøver å formidle og vil egentlig helst ikke vite det heller. Det er sikkert komp!

Swakopmund blir også knall. Litt mindre sveving i 10 000 feets høyde denne gangen og desto mer strandliv og annen kos. Så venter det oss noen få arbeidsdager til før vi må ta farvel med NISE og Windhoek for denne gang. Det er med andre ord fult kjør de neste ukene og tiden kan brått gå veldig fort.

Etter Windhoek skal vi være i Cape Town, Sør-Afrika i hele 10 dager. Her har vi ferie og kan gjøre akkurat hva vi vil (les; ikke eksamensoppgave mekking). Jeg vurderer surfe skole og Nina har lovet at hun skal være med å se på. Hun skal nemmelig bli brun og ikke bli spist av hai.

Næmmen - se hvor moro det ble med eksamenslesing i det man åpnet vinflaska!

Skal du flytte til Namibia, men er redd for å ikke få deg venner? Ta med deg kamera, så fikser det seg lett!

Her ser dere, med en gang dyrene enser et kamera i nærheten kaster de seg mot linsa. Dette er blodig alvor!
Nemmen - her har jeg fått meg nok en god kompis! Denne gutten er en liten luring, men også en skikkelig go'gutt og går i klassen som jeg jobber i. En av de mange som det blir vanskelig å si farvel til.

Oja-oja-a-a-a! Dyrene i Afrika og alt de har å gjøre.

Klem fra Silje.

Hope

Dette innlegget sier litt om de kontrastene vi ofte møter på her i Windhoek. Vi går fra å være studenter og turister i byen, til å oppleve på nært hold hvor utrolig vond hverdagen er for mange her nede, både for voksne og barn.

Søndag kveld, altså i går, var vi ute å spiste med noen sykepleiestudenter fra Gjøvik vi har blitt kjent med. Meget koselig selvfølgelig og god mat. Her kan man også se ett eksempel på at "african time" ikke alltid nødvendigvis er bare ille - "open till late".

Dagen etterpå - jooobb! Kjempe koslig å være tilbake på NISE. Her bedriver jeg snikfotografering på høyt nivå.

Her er fotballbanen som nå er hogget opp..

...fortsatt ikke den standaren som hadde vært ønsket, men. Utrolig synd at jeg ikke har et "før" bilde her, det var mye verre.

Etter arbeidsdagen i dag ble vi tatt med på et barnehjem like ved der vi bor i West Windhoek. Barnehjemmet er privat og blir drevet av frivillige. Hjemme i Norge tør jeg påstå at man i mange tilfeller forbinder en privat bedrift eller instutisjon med høy standard i forhold til det samme drevet av staten. Det behøver absolutt ikke være tilfellet her i Namibia. Det statlige barnehjemmet vi har besøkt vil jeg si hadde mye høyere standard enn det vi så i dag. Men jeg velger å ikke si så mye om det.

Barnehjemmet har per i dag 37 barn i alder 0-18 som bor i bygget. Det er ganske sterkt å stå forran barna og bli fortalt hvorfor de er plassert der av de som arbeider på hjemmet - det blir på mange måter så mye mer ekte. Her er to eksempler;

En av jentene på sentret som nå er 10 år ble i fjor voldtatt av av sin stefar. Hun har etter det fått store deler av underlivet og også naturligvis psyken ødelagt.Vi fikk fortalt historien hennes, alt fra hendelsen til terapien og arbeidet som fulgte med henne etterpå. Vi fikk også vite at hun ikke kan gå på skole pga at hun er avhengig av bleie, da store deler av underlivet hennes ble ødelagt under voldtekten. Alt dette ble vi fortalt, forran den 10 år gamle jenta som for ikke så lenge siden hadde gått gjennom dette. Det etiske her var altså helt anderledes enn det vi lærer hjemme i Norge.

En annen av historie er om Hope. Jenta er i dag 1 år gammel og bor på hjemmet pga at moren døde av HIV få dager etter at hun ble født, 3 måneder for tidlig. Hun er svært liten til tross for alderen, da på grunn av at fødselen skjedde så pass tidlig i svangerskapet. Meget mulig har også Hope fått sykdommen fra moren. I så fall vil hun få medisiner for det så lenge hun bor på senteret.

De barna som kommer til hjemmet skal i utgangspuktet ikke være der lenge, men til de finner en annen plass til de. Vi har fått det fortalt før at det er ikke lett. Flere av barna vi møtte hadde vært der flere år.

Merker dette er vanskelig å skrive om. Vil så gjerne at alle hjemme skal vite alt om hva vi opplever. Men for å forstå må en ha sett alt det vi har sett de siste månedene. Vi har sett mye elendighet og i mine øyne er disse barna på noen måter "heldige" oppe i alt. De to eksemplene over er langt fra enestående, men de har igjen vært heldige - alternativet har jeg ikke lyst til å tenke på en gang.

Noen bilder;

Bobo som ikke er så alt for keen på å bruke bestikk. Mye bedre å spise med hendene!

Dette hadde mamma'n min likt å sett at jeg gjorde da jeg var på samme alder. Takk for maten.

Noen bilder sier mer enn tusen ord

Siljemor

Shine on

Den siste uken har vi hatt fri fra jobb og det har gjort godt (til tross for at jeg nå har prestert å fått influensa)! Ninamor går det bedre med heldigvis – det har til og med blitt litt nattasang de siste kveldene.

I skrivende stund er det under en måned til vi forlater Windhoek for denne gang, og setter de solbrente nesene våre sørover. Mer spesifikt til herlige Cape Town i Sør-Afrika. Og jeg gleder meg som en unge! For all del, å forlate Windhoek blir uten tvil vemodig, men det skal også bli spennende å se noe annet og få kjenne litt på den Sørafrikanske kulturen kontra den Namibiske.
I går, laurdag, var det Independece day her i Namibia. Før 1990 ble Namibia kalt ”Sydvest-Afrika”, men ble altså så sent som i 1990 selvstendige fra Sør-Afrika, som hadde okkupert landet under første verdenskrig.

Jeg og min kjære influensa hadde ikke noe valg, og måtte bare bli inne hele dagen, så jeg fikk ikke med meg så mye av det som skjedde utenfor alt av høye murvegger og piggtrå. Det vi hadde blitt fortalt på forhånd var det at det er som i Norge en del taler og show nede i byen, men også at det er mye fyll. Nasjonaldagen var ikke så ulik pay-day, i alle fall på kveldstid.

Jeg og Nina ”feiret”, da pga min rennende neste og herlige feber, dagen inne med febernedsettende, nesespray og eksamensoppgave. Vi hadde stasjonert oss i hovedhuset på NAMAS (altså i ett annet hus enn det vi bor i) hvor arbeidsrommet befinner seg, og hadde vært der siden 1400 tiden. På kveldinga sa resten av de norske studentene farvel og dro ut på byen for å feire dagen. Samtidig låste de alt av dører. Så der satt vi da, innelåst på ett arbeidsrom til langt utpå kvelden. Noe nøkkel hadde jeg ikke tenkt på å dra med meg så tidlig på dagen.”Heldigvis” hadde en av de andre studentene blitt litt dårlig og kom til vår store glede hjem igjen. Hurra for uvennlig bakterieflora!

I morgen er det tilbake på jobb og jeg gleder meg! Begynner å bli lenge siden sist nå. Når morgendagen er over har vi bare 11 dager igjen på jobb – noe som jeg syns er synd. Rart det der, at når man først begynner å lære seg tegnespråk og får kontakt med ungene, så er brått praksisen over. Vemodig blir det for oss alle å forlate både elever og ansatte på NISE. Blir nok å nyte de siste ukene sammen med kidsa.

Slik ser fotballene vi får tilsendt fra Kenya og RBK ut. Jeg syns de er rååååfine!

Happy puppy, som gleder seg til Brønnøysund og Londontur med fammen i juni!

Sneiks (som min mormor ville sagt)!